Michael Aeschliman og 'Menneskets gjenopprettelse'
George Gilder; 16. sept. 2019
Oversatt herfra.
Bilde 1: CS Lewis, statue, Belfast, Nord-Irland, av Genvessel [ CC BY 2.0 ], via Wikimedia Commons.
Redaktørens notat : Denne måneden feirer Discovery Institute Press vår gjenutgivelse av en klassiker, The Restoration of Man: CS Lewis and the Continuing Case Against Scientism -her, av Michael D. Aeschliman. Bokens andre utgave ble utgitt i 1998 med dette forordet av den unike George Gilder.
Jeffrey Dahmer handelskort, OJ mediamania, pornografiske college-film festivaler og seminarer, pedofilprat på internett, astrologiske 800 linjers, kondomsskulpturer ved Harvard Divinity School, Hitler memoarer, President-soveromfarse, 'In Cold Blood' gjenopplivet som stor litteratur, Mapplethorpe som stor kunst - hva skjer i amerikansk kultur? Og hva det enn er, har det noe å gjøre med vitenskapens og teknologiens samtidige opplysthet: de bekjentgjorte suksessene til en helt materialistisk og evolusjonær beretning om menneskets natur og skjebne, og etableringen av datateknologi som allerede har beseiret verdens sjakkmester og snart vil oppnå en kraft og kompleksitet som kan sammenlignes med de 10 milliarder nevronene i den menneskelige hjernen?
Bilde 2. The-Restoration-of-Man-bokomslag
Michael Aeschliman snur seg til lettelse og trøst i arbeidet til CS Lewis, og tilbyr en kort, modig, strålende tekst som peker på det skarpe, unevnelige svaret. Ved å hevde Lewis "flerårige filosofi - Det gode er noe objektivt, og fornuft er organet som gjenkjenner det" - sentrerer han arbeidet sitt om den avgjørende troen som opprettholder det siviliserte livet: Gud er god og vil seire. Han viser at kunst og vitenskap, fremmedgjort fra Gud, blir usammenhengende babbel, og glir mot en besettelse fra den snikende lokkingen til triumferende ondskap.
I Lewis 'ord fra Thucydides: "Enkel godhet... ble hånet og renhet forsvant." Som Lewis observerte i 1936, bekrefter Aeschliman i dag det stadig tydeligere faktum at "kraften til å male dyd overbevisende" er tapt for kunsten. Siden ingenting annet virkelig er verdig estetisk innsats, betyr denne innsikten kunstens død.
Relativiser det absolutte, påpeker Aeschliman, og du gjør det relative absolutt. Du skaper like spillfelt for Greshams ratomorfer og aper som stolt vagger med spisse haler på Jerry Springers TV-scene.
Vitenskap smuldrer og faller
Ved å frarøve den absolutte sfære, definert av Gud, smuldrer vitenskapen selv og faller inn i relativismens resulterende kjever. Med hierarkiene av bevissthet og materie fjernet, gir sunn fornuft plass for et induktivt faktum som selger seg selv på det moralske flatlandet, på det verdensomspennende nettet. Ved å fjerne stigene til verdi og guddommelighet, blir ikke bare godhet og skjønnhet, men også vitenskapelig sannhet en meningsløs bagatellitet. "Jo mer universet virker forståelig, jo mer virker det meningsløst," som Nobelprisvinneren fysiker Steven Weinberg erklærer. Som et forsvar av sivilisasjonen fungerer dette blanke banneret som en dårlig erstatning for de ti bud. Ved å gi opp ren sunn fornuft, avtar Homo sapiens fort mot den høyere autoriteten til Homo sciens, bare for å degenerere, nesten umiddelbart, til Homo sentiens, som består mindre av hva han tenker enn av hva han føler.
Med bare rester av reduktiv vitenskap igjen, krymper formålet med menneskelivet til ren søking etter nytelse. Tilbedelse kun av den store guden Hedon, forfølger ikke mennesker vitenskap, men seksuell nytelse som det viktigste. Ved å vinke forførende til pilegrimen på sin regresjon mot forfengelighetens marked, svulmer Hedon til et stort fallisk totempel. Enten det er blant tenåringer, ekteskapsbrytere eller prester, blir seksuell aktivitet ansett som en dyrebar 'bekreftelse av livet' (en forutsetter selvsagt at ikke noe liv er skapt).
Med seksuell nytelse som det dominerende godet, blir alle verdier invertert. Gud blir for eksempel ond ved å være en hindring for abort og seksuell nytelse. I denne troen på ateistisk kultur og vitenskap fremstår AIDS-ofre som de eneste moralske idealene. De oppnår helgen-status ved å ofre livet for seksuell nytelse.
Når det nest beste overtar for det beste
Aeschlimans fem kapitler gjengir slike absurditeter som et forståelig og ubønnhørlig uttrykk for kampen mellom sapientia og scientisme, mellom den vanlige følelsen av formål og metafysikk, og det meningsløse opptoget til forskere som er forpliktet til å bevise seg selv formålløse. Som Lewis insisterte, er det å gjøre det nest beste (empirisk vitenskap) til det beste (en permanent sannhet) ødeleggende for det andre. Vitenskap, som "filosofi, som før lente seg på himmelen/minker til sin sak nr. to, og er ikke mer" (pave). Opphøyelse av vitenskap til en religion undergraver både vitenskap og religion og etterlater en ødemark. Vitenskapen, som Aeschliman uttrykker det, er en god tjener, men en dårlig mester.
Verken vitenskap eller teknologi, som Aeschliman viser, vil sannsynligvis blomstre lenge i en kultur som trosser all transcendent mening og formål. I dag er intellektuelle involvert i en selvmordskrig mot selve sinnet, som selvfølgelig er vitenskapens uunnværlige kilde. Når de benekter at bevissthet overskrider materie, reduserer de sine egne tankeprosesser til rene biokjemiske reaksjoner. Ved å benekte at bevissthet går ut over materie, fornekte ånd, blir de tilfeldige oppsamlinger av mutante karbonmolekyler, dårligere enn fremspringende silikonbasert liv -her. De forsøkte å destillere sinnet fra materien, slik Max Delbruck, nobelprisvinner i kjemi sa det, så ligner de Baron von Munchausen som prøver å trekke seg opp fra en sump ved å dra i sitt eget hår.
Den materialistiske overtro
Når han grasiøst setter Lewis i sammenheng med den nesten evige debatten mellom en reduktiv scientisme og en balansert visdom, som han betegner sapientia, advarer Aeschliman at 'deterministisk tenkning fortærer vanlig fornuft.' Vitenskapen begynner med å vaske bort overtro og usannhet og omfavner dernest den mest lumske av alle moderne usannheter: den materialistiske overtroen. Dette er troen, uholdbar selv i moderne fysikk (materiens øverste vitenskap), at materien er alt det er. Denne scientisme overtroen "ender med å fortære sannheten, og etterlater kun bein og rester av den fysiske virkeligheten."
Aeschliman utvinner briljant fra det enorme spekteret av Lewis's livsverk et ruvende sentralt tema: 'gjenoppretting av mennesket', gjenopprettelsen av den menneskelige vesen som en kategori. Den moralske kjernen i forløsende kunst og vitenskap er å redde sjelene våre fra et materialistisk kjetteri - et 'ingenting annet enn' - som ville redusere oss til ikke annet enn en "del av naturen, i samme forstand som en stein, en kaktus, eller en kamel er det." En scientisme som dermed avskaffer mennesket avskaffer også Gud og ugyldiggjør den materialistiske forskerens grunnlag.
Enhver teori som benekter transcendering av teoretikeren er selvfornektende. Som Aeschliman uttrykker det, "Ved implisitt å undergrave gyldigheten til rasjonell tanke, gjengir de moderne 
naturforskerne meningsløsheter og selvmotsigelser som alt de har å si. For å si, med den radikale empiristen, at kun fakta-baserte uttalelser har gyldighet, er ikke bare å være dogmatisk, men også selvmotsigende, siden uttalelsen i seg selv ikke er fakta-basert." Lewis kalte denne materialistiske overtro 'den søte giften til den falske uendeligheten'.
Ved å siterere fysikeren Stanley Jaki, bekrefter Aeschliman at ekte vitenskap ikke begynte med Francis Bacons tilfeldige aggregeringer av fakta, men med den forutsigende erkjennelse av at verden var rasjonell og dermed kunne forstås av menneskelig fornuft. Som et produkt av en transcendent Skaper, kunne imidlertid rasjonaliteten ikke avledes fra sinnet til mennesket, hans skapning, alene. Her er det sentrale paradokset. Verden kan oppfattes av menneskelig fornuft bare i den grad fornuften overskrider mennesket og tar del i guddommelig permanens.
Et mindre mirakel
Denne boka er kort, mens Lewis er omfangsrik. Likevel oppnår Aeschliman et lite mirakel ved å destillere essensen av Lewis' mangfoldige undervisning i fem kapitler. Han bringer Einstein, den store deisten, til skranken, og siterer: "Religion uten vitenskap er halt, men vitenskap uten religion er blind." Scientisme erklærer alle fakta som objektive og alle verdier som subjektive og underordnet fakta. Objektivitet og subjektivitet gløder mot hverandre på tvers av en uoverstigelig kløft.
Gud er den eneste broen som kan knytte sammen sinn og materie og gi mening til begge deler. Ideen om tankeløs materie som gir meningsfull subjektivitet er på det viset langt mindre troverdig enn ideen om en final subjektivitet - Gud - som gir opphav til underordnet bevissthet og fornuft i sine foretrukne skapninger. Scientismens ytterste hensikt er "å oppløse det absolutte kvalitative skillet mellom personer og ting", noe som fører til 'avskaffelse av mennesket' - som i Lewis uttrykksmåte setter ting i førersete for å styre over menneskeheten.
La oss håpe at republiseringen av Aeschlimans studie kan tjene som et presserende middel mot denne degenereringen. I en tid med teknologisk triumfalisme er det mer viktig enn noen gang å forsikre seg om at vitenskapens triumf er menneskehetens triumf, ikke over den. Denne boken er en essensiell guide til farer ved scientisme og løftet om en ekte og varig vitenskap under Gud.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund